Når Oskar Lindbråthen kjører hogstmaskin lar han alltid noen trær stå igjen. Slik tar han hensyn til både natur og dyreliv.
– Folk lurer kanskje på hvorfor vi setter igjen disse trærne og tenker at vi har slurvet og ikke gjort oss ferdige med jobben, men hvilke trær vi lar stå er nøye gjennomtenkt, sier Oskar.
Oskar har jobbet i skogen siden han var 14 år. Nå er han ansatt i Uvdal Skog AS og denne våren hogger han tømmer i liene som strekker seg opp bak Garvikstrondi ved Seljordsvannets vestside.
Livsløpstrær og høgstubber
Han peker ut på hogstfeltet og forklarer at de enslige trærne som rager over den ellers nyhogde marka er såkalte livsløpstrær. Livsløpstrærne skal få stå hele livsløpet sitt, til de blir gamle, dør og råtner. Gamle og døde trær er nemlig viktige livsmiljøer for mange av skogens fugler, innsekter, biller, sopp og lav.
Andre trær på hogstfeltet er kappet tre-fire meter over bakken. Disse kalles for høgstubber.
Miljøsertifisert skogbruk
Så å si hele det norske skogbruket er miljøsertifisert gjennom PEFC skogstandard. Her stilles det en rekke krav til hvordan man skal hogge og stelle skogen på en måte som hensyntar biologisk mangfold og friluftsliv. Livsløpstrær er ett av i alt 30 kravpunkt i PEFC.
PEFC Norge har hatt godkjenning fra PEFC international siden år 2000. Standarden revideres hvert femte år, og senest i mars 2023 tredde en ny versjon i kraft.
Les mer om miljøsertifisert skogbruk her: PEFC Norge
– PEFC og miljøhensyn er viktig, mener Oskar.
– Skogbruket var opptatt av bærekraft og biologisk mangfold også før vi fikk PEFC, men det jeg syns er så fint med PEFC er at miljø- og friluftsorganisasjonene er med på ordningen. Man har klart å komme frem til løsninger som mange kan være enige om. Etter hvert har også retningslinjene blitt stadig mer tydelige, det er fint for oss som hogger.
Den livsviktige kantsona
I tillegg til livsløpstrær sier PEFC at det skal bevares et belte med trær og annen vegetasjon langs alle vann, elver og bekker.
– I en kantsone er den lave lauvvegetasjonen spesielt viktig. Den gir skygge for artene som lever i vannet og hindrer for høy temperatur, forklarer Oskar.
– Her ser du det står en del godt voksne grantrær. Disse har egentlig ikke så mye i en kantsone å gjøre. Vi kan hogge i kantsona hvis formålet er å etablere en ny og mer tilpassa vegetasjon, men dette må alltid begrunnes og dokumenteres.
Oskar peker på en eik som står nær en liten bekk som slynger seg i utkanten av hogstfeltet.
– Eik er tøft da. Eiketrær er ikke så vanlig her i øvre Telemark, den hogger jeg selvfølgelig ikke.
– Vi er forresten veldig forsiktige med å hogge løvtrær nå på våren som det er mye fugleaktivitet. Kommer jeg over holt med edelløvtrær, så lar jeg dem stå.
Fra frø til ny skog
Oskar er selv skogeier, og innrømmer at det kan være litt trist når skogen man er glad i skal hogges. Men da minner han seg selv på hvilken rolle skogbruket spiller i den store sammenhengen.
– Vi som hogger tømmer gjør egentlig to ting: Vi tar ut ressurser som samfunnet trenger, samtidig som vi legger til rette for at ny skog skal komme opp. Furua sår seg selv, så på dette hogstfeltet trenger ikke skogeier å plante. Men da er det ekstra viktig at jeg setter igjen nok trær som kan kaste frø og bli til ny skog.
– Det er noe av det fineste med skogen og skogbruket, synes jeg. At skogen er i evig forandring og stadig vekst.