Hvordan holde en skogsbilvei vedlike år etter år uten å ende opp med uenighet og en verdiløs vei? Seks grunneiere i Tokke og Kviteseid har funnet en god oppskrift.

Vehusvegen er 7,4 kilometer og har utgangspunkt fra Bandakslivegen i Tokke kommune. Den har gjort tømmerfrakt mulig fra seks skogeiendommer siden 1967. Det var året da bestefaren til Karl Gunnar Sanda fikk bygd veien sammen med fem andre grunneiere.

Stiftelsesmøte med dans

– Jeg leser i protokollen fra veilagets stiftelsesmøte at møtet ble avsluttet med middag og dans. Det er morsomt, sier Sanda, som legger til at det ikke har vært så stilige møter i veilaget i hans tid, men gjennom 56 år har det alltid vært en hyggelig tone.

– Med seks grunneiere er vi et oversiktlig lag. Jeg vet om veilag med 25 grunneiere, der interessene spriker. Da kan samarbeidet være utfordrende.

Hovedbilde: Veilaget representert ved skogeierne i Tokke. Fra v. Jørn Olav Eikland Brendstuen, Gaute Egeland Sanda, Karl Gunnar Sanda, som er leder i veilaget, og Lars Torstein Momrak. 

En tusenlapp i året

Så lenge hogst ga veilaget inntekter i form av en tømmeravgift for utkjørt tømmer, var vedlikeholdet sikret gjennom faste inntekter.

– De siste tjue årene har ikke inntektene fra tømmer vært så store at det kan finansiere vedlikeholdet. Da hjelper det at vi er enige om å ta vare på veien. Hver av eiendommene skyter inn en tusenlapp i året til en felles kasse. Vi er jaktinteressert, i tillegg til å ha et felles ønske om å opprettholde veien til framtidig hogst. Mange skogsbilveier forfaller. Det skjer fort når vegetasjonen får gro fritt og stikkrenner går tett, sier Sanda.

Enkle grep på dugnad

– En gang i året samles vi til årsmøte og befaring. Der blir vi enige om tiltak.  En av grunneierne har utstyr til å slådde veien og gjør dette en gang årlig mot oppgjør fra oss andre. Slådding hindrer vegetasjon slik at veien ikke blir grønn og sleip. Sprøyting av kantene gjør vi selv på dugnad cirka hvert tredje år. Ellers har hver av grunneierne ansvar for å rydde sine respektive veikanter for det som måtte være av oppslag av nåletrær. Alle passer på at stikkrennene er åpne når de ferdes langs veien, forklarer Sanda. 

Et økonomisk løft

– Vehusvegen ble gruset opp i 1979 som oppgjør fra et kraftlag for å benytte veien. Dette var et viktig bidrag, men nå er det definitivt et behov for å gruse på nytt og vi har blitt enige om å ta de kritiske strekningene over en periode på tre år. Grusing og lett grøfting koster i dag fort 80 000 til 100 000 kroner per kilometer, så dette er et stort økonomisk løft. Deler av nygrusinga er finansiert av vår felles veikasse.  I tillegg har vi nå lagt til en noe større sum, som er fordelt etter en vedtatt fordelingsprosent.

Ivaretar verdiene

Det er barn, barnebarn og oldebarn av veibyggerne i 1967, som gjennom årene har overtatt ansvaret for skogsbilveien. For Sanda sin del, er det sønnen Gaute som er veieier. Han overtok i fjor.

– I veilaget har vi diskusjoner og ulike synspunkter, spesielt når vi må snakke om de større kostnadene. Ikke alle er like aktive skogeiere og utgiftene må dekkes med egen lønn, men vi har likevel alltid kommet til enighet. Jeg vil berømme alle i laget for å tenke på verdiskapingen i det lange løp. Vi er opptatt av at kapitalen ikke må forvitre.

Veilagets råd

– Vårt råd til andre veilag, er å snakke sammen på regelmessig basis, bli enige om noen felles mål og enes om hvilke tiltak som må til. Sprøyting av veikantene med to – tre års mellomrom, årlig slådding og regelmessig grøfterensk er tre enkle tiltak, som gjør at grass og vann ikke skader veien. Dette gir det beste resultatet uten for store utgifter, avslutter Sanda.