– Uten planteinnsatsen i forrige generasjon, ville eiendommen vært mindre attraktiv å drive, sier Paul Særvold.

Det var faren til Paul som bestemte seg for å benytte seg av skogreisinga på 1950-tallet. På Gimmeland gård sør i Bergen er det også plantet i nyere tid, nærmere bestemt for 30 år siden. Skogeieren må tenke i lange perspektiv.

– På gården dekker kulturskogen, som består av gran og sitkagran, cirka 1600 mål. Jeg har en del skog i vestlandsk sammenheng, sier Paul.

– Det er mye ensartet alder på skogen, men jeg er opptatt av å spre hogsten over tid. Planen min er å tilpasse hogst og planting for en jevnere hogstaktivitet senere. Det gir det beste grunnlaget for de som kommer etter oss.

Mesteparten av skogen er plantet på 1960 og 1970-tallet.

– Samtidig kan jeg samarbeide med andre skogeiere i dalen om hogst og oppnå stordriftsfordeler, sier Paul. 

Sammen med kona Lisbeth og neste generasjon, har han i tillegg til skogbruk, sauer, juletreproduksjon og selskapslokale med storkjøkken i en nyrenovert låve.

– Det var spredt løvskog før det ble plantet sitkagran. Plantes sitka på riktig sted i avgrensede områder i lukket bestand, er den et godt treslag med god produksjonsevne, høy karbonbinding og god tømmerkvalitet, mener skogeieren.

– Sitka får ufortjent mye tyn som følge av spredningsevnen i kystarealer. Løsningen er at den reguleres til lukket bestand på egnede steder, noe som forhindrer uønsket spredning.

– Sitka gir høy kubikkmasse per mål på Vestlandet. Utfra behovet for tømmer til samfunnet og krav til lønnsomhet, bør det avsettes områder til skogproduksjon. Naturskog blir for lite lønnsomt.

– Hva vil folk betale for trelast? Vi må også ta ansvar for å produsere skog i eget land fremfor å kjøpe tre fra andre land, som legger beslag på deres ressurser, mener Paul.

Han har et nært forhold til skogen og får en katedralfølelse på tur i en høyreist granskog.

– Jeg synes skog er interessant å holde på med. Jeg tenker mye på skogen og hvordan jeg vil drive den. Jeg er optimist, men ser at vi må ha samfunnet med oss. Statsforvalteren, kommunen og politikerne må forstå behovet for et aktivt skogbruk, sier Paul.

Han er en engasjert skogeier, som også snakker varmt om viktigheten av samarbeid. Samvirketanken er sterk.

– Statsforvalteren har et prosjekt som heter Motiv skog, der vi ønsker å styrke samarbeid og kunnskap om skog blant skogeierne i området. Skogarealet som omfattes er på 15200 mål og 11000 mål er gran. Årlig produksjon i arealet er cirka 12000 m³ tømmer.

– Når vi samler oss, øker interessen for å drive skogen. Å gjøre ting alene som skogeier, blir ofte dyrt. Samarbeidet vårt omfatter vei, skogskjøtsel, salg av tømmeret og hogst. Da får vi også mer for kubikken, sier Paul, som dermed oppnår stordriftsfordeler.

Skogbruksleder Kjell Anton Svennevik i AT Skog har ansvaret for skogeierne i Samnanger, Bergen sør, Askøy, Bjørnafjorden, Øygarden, Austevoll, Tysnes og Kvam.

Han bekrefter at samarbeid øker lønnsomheten.

– Samarbeid er avgjørende og må skje nært og lokalt, slik som vi gjør i Bontveitdalen. Det må være enkelt og operativt. Du kan produsere skog på et lite areal og få lønnsomhet i det, sier Paul Særvold.

Skogbruksleder Kjell Anton legger til:

– Mange skogeiere blir positivt overrasket over verdien de har. Det handler om å se muligheter og løsninger for hvordan skogen kan gi størst verdi.