Per Moi (75) gir seg nå. Det har han sagt før, men nå er det alvor.
– Da jeg var 67, sa jeg at jeg skulle slutte, sier Per.
– Du sa vel også en gang at etter elgjakta kom du ikke tilbake, legger sønnen Pål til.
Men Per har møtt opp hver dag til skogsarbeid tross planer om å gi seg. Han har jobbet i skogen i Agder i 55 år. Skogsmaskinentreprenøren har hatt samarbeidsavtale med AT Skog siden 1987.
Aldri ønsket et annet yrke
Både Per, broren Torgeir og sønnen Pål jobber som skogsmaskinførere i firmaet.
Per har bestemt seg for at han ikke vil være en sjuende far i førerhuset.
– Jeg har ikke gjort noe spesielt for å få sønnen min interessert i skogsdrift. Da han var 14 år kom han bare gående og satt seg opp i maskinen.
– Etter hvert har jeg overlatt data og sånt til Pål. Jeg har trives veldig godt med skogsarbeid og ville ikke byttet med noe annet yrke.
Avvikler firmaet
– Det er ikke lett å svare på hvorfor jeg har jobbet så lenge, men arbeidet har vært veldig greit. Vi har hatt nok av oppdrag for AT Skog, som har tatt hele jobben med administrasjon av oppdragene, sier Per.
Samtidig som han slutter, blir firmaet hans avviklet. Skogsmaskinene er solgt til firmaet Alt i skog, som også jobber på oppdrag for AT Skog. Pål og Torgeir fortsetter som skogsmaskinførere i dette firmaet.
– Skogen er en trivelig arbeidsplass. Maskinene er driftssikre. Jeg trenger ikke skru, slik som før. Det er til tider noen utfordringer med terrenget vi jobber i.
– Det rister en del når du sitter i maskinen, men jeg har drevet med orientering i mange år. Det tror jeg har hjulpet meg.
Brakk nakken i skogen
For to år siden skulle Per gå ut av hogstmaskinen. Han snubler rett utenfor førerhuset og stuper med hodet først ned i en kvisthaug. Da brakk han nakken, men det forstod han ikke der og da.
– Jeg reiste meg opp og fikk kjørt maskinen ned til nærmeste vei. Jeg hadde sabla vondt i nakken. Pål hentet meg der. Siden smertene ikke ga seg, dro jeg til fastlegen. Der ble jeg sendt rett videre til sykehuset, forteller Per.
Han klarer ikke å bevege hodet bakover og får dermed ikke tatt skyteprøven. Det er en kjedelig begrensning for Per som alltid har vært aktiv jeger.
– Jeg har alltid vært nøye med å bruke hørselvern, så jeg hører i hvert fall godt, legger Per til.
Åpner for oppdrag
– Det verste etter fallet er vondt i beina. Jeg klarer ikke å gå i terrenget mer. Dette har gjort at jeg må gi meg med jobben, men blir det behov for hjelp så kan jeg bidra, sier Per og åpner for at han ikke bare vil sitte hjemme.
– Kona truer med at hun skal lage rutiner som må følges. Hun vil kjøpe en sånn treningsklokke til meg, så jeg ikke sitter for mye stille.
– Jeg vil skryte av kjerringa. Hun er god til å passe på meg og økonomien. Hun har vært regnskapsavdelingen i firmaet, sier Per.
Hogger der han selv plantet
Han har jobbet så lenge i skogen at han har hogd områder, som han selv plantet i 1957.
– Framover skal jeg bruke mer tid på trearbeid. Jeg har laget treboller til alle barnebarna til konfirmasjon. Emnene har jeg funnet mens jeg har jobbet i skogen.
– Jeg blir også gårdsgutt. Datteren vår har overtatt gården vi vokste opp på, Abusdal gård, forklarer Per, som er far til to og bestefar til åtte.
Godt samarbeid
– Ja, ja, Per, hvordan skal dette gå, spør skogbruksleder Kjetil Aamlid i AT Skog på den uhøytidelige kakespisingen ved en tømmerhaug i Birkenes.
– Nei, du kan så sei, svarer Per. Svaret henger litt i den varme sommerlufta. Nedtellingen til siste arbeidsdag har begynt.
– Vi har hatt et himla godt samarbeid, sier Kjetil.
– Jeg hadde den første skogsdrifta for Kjetil i 1993 og siden har hogstmaskinen gått jevnt. Jeg har mye å takke Kjetil for. Jeg vil savne arbeidet, det er det ikke tvil om.
– Men nå som jeg har bestemt meg for å slutte, så får jeg holde det, avslutter skogsentreprenør Per Moi.