– Jeg tar vare på alt i naturen. Jeg ødelegger ikke noe om jeg kan unngå det. Om det skjer likevel, får jeg vondt i hjertet.

Skogsmaskinfører Guttorm Dalen (46) sitter i blåbærlyngen med nistepakka og en liter helmelk.

Matpausen tar han sammen med kollega Frode Dyrland (47). De jobber sammen på hogster i Seljord i Telemark.

Frode kjører tømmeret ut av skogen. Guttorm kjører hogstmaskinen.

Historien om røya

– Fortell om den røya, sier Frode.

Guttorm forteller at han var nesten ferdig med en hogst og skulle avslutte oppdraget da han satte hogstaggregatet i en granstamme.

– Da fløy det ei røy ut fra treet og jeg tenkte at her kan det ligge unger. Jeg gikk ut av maskinen for å sjekke og der lå det seks egg i et reir.

– Jeg ville gjerne bli ferdig med hogsten, men da jeg så eggene ville jeg ikke fortsette. Jeg gjorde noe annet arbeid de neste 14 dagene før jeg kom tilbake.

– Da lå seks skall igjen i reiret og jeg skjønte at ungene ikke var spist av rovdyr, men hadde klekket ut, forteller Guttorm, som da kunne fullføre hogsten.

– Skikkelig PEFC

– Det der er skikkelig PEFC. Sånn er Guttorm, konkluderer Frode fra sin liggende posisjon i lyngen.

Tømmerhogst som utføres i norske skoger, følger kravene i Norsk PEFC Skogstandard. Kravene sikrer et bærekraftig skogbruk. PEFC er verdens største skogsertifiseringsordning.

I ryggmargen

Å utføre hogst så skånsomt som mulig, ligger i ryggmargen til Guttorm og Frode. De unngår kjørespor ved å legge kvist under maskinhjulene, setter igjen trær i kantsoner nær vann og myr, legger igjen død ved og sørger for at fugler og insekter har avkappede trær, såkalte høgstubber, på hogstflaten.

De planlegger beste kjørevei med tanke på å gripe så skånsomt inn i naturen som mulig.

God planlegging

– Hogsten kartlegges, sjekkes ut for alle registrerte verdier og planlegges godt før oppstart. Jeg har alt av info registrert i maskinen og ser hvor jeg ikke skal hogge.

– Jeg sjekker også alltid ut området fysisk. Finner jeg kulturminner som ikke er merket i kart, gir jeg beskjed om dette.

– Jeg rører ikke noe i naturen om jeg ikke må, sier Guttorm, som sparer hver maur om han kan.

– Vi tenker veldig likt

Frode og Guttorm har kjent hverandre siden barneskolen. Mange år senere jobbet Frode på anlegg, var lei av å sitte på flyplasser og sjelden være hjemme hos kone og unger.

Guttorm, som var i gang med eget skogsmaskinfirma etter mange år på anlegg, spurte om ikke Frode ville kjøre lassbærer.

Nå har de to jobbet sammen i fem år. De driver hvert sitt firma og utfører hogst i bratt terreng.

– Vi har ikke angret en dag. Og vi har aldri reist til eller fra arbeidsdagen med uenighet og ugreie. Hemmeligheten er samarbeid. Vi tenker veldig likt og er enige om hvordan vi vil utføre oppdraget, sier Frode.

Godt samarbeid

– Senest i dag viste Guttorm meg driftskontoen sin. Det er mye kloring i fjellsider i hogstoppdragene i Seljord. Vi jobber stort sett 700 meter over havet og klarer derfor mindre volum enn skogsmaskiner som jobber der maurtuer er det høyeste punktet. Vi er åpne med hverandre om økonomien i oppdragene.

– Noen drifter må Frode ha mer betalt for enn meg. Det er lettere å være effektiv med hoggeren, sier Guttorm.

– Ikke alle tenker som deg, sier Frode.

Skytebasen og elektrikeren

Oppdraget i Åmotsdal denne dagen, er sponset med tiltaksmidler i forbindelse med koronapandemien. Teamet utfører en hogst, som ikke kunne vært gjennomført på grunn av lang vei oppover til hogstmoden skog.

Begge mener at økonomien for en skogsentreprenør ikke er den beste. Frode er utdannet skytebas. Guttorm er utdannet elektriker.

– Vi må være flinke i jobben for å leve av dette, men vi trives. Vi har mat i kjøleskapet, en trygg arbeidsplass og starter nesten alle dager med kaffe og en prat. Det er viktig.

Gode mandager

– Nå gleder jeg meg til mandager. Det gjorde jeg ikke før da jeg skulle reise fra familien for å jobbe i en tunnel nordpå, sier Frode.

– Vi skal leve av jobben – ikke dø av den, konkluderer Guttorm.

– Det er en verdi å ha det trivelig au, avslutter Frode.