– Egentlig skulle jeg bli gravemaskinfører, men en dag kom det skogsmaskiner rett ved huset vårt for å starte en hogst. Da var det gjort.
Sindre Øynes Henriksen, som da var 13 år, fikk en altoppslukende interesse for skogsmaskinene utenfor hjemmet i Arendal. Han sto en hel vinter og kikket på hogstmaskinen og lassbæreren i all slags vær, før og etter skolen og helt til det mørknet om kvelden.
– Jeg snakket ikke med de som kjørte maskinene den vinteren. Jeg bare så på. Han som kjørte hogstmaskin skjønte at han hadde møtt en som virkelig var interessert. Da maskinene flyttet til en annen hogst to mil unna, syklet jeg dit hver dag etter skolen for fortsatt å følge med.
– Da jeg var 15 fikk jeg prøve å kjøre den ene maskinen en sommer, forklarer Sindre, som ble kjent med en maskinfører som ikke var redd for å la gutten prøve seg bak spakene.
Maskinføreren heter Kurt Skjulestad og er i dag Sindres kollega i firmaet de begge jobber for, Altiskog i Agder.
– I hele 10. klasse satt jeg bare og trippet og ventet på at jeg kunne bli ferdig med skolen og begynne å jobbe. Skolekameratene mine trodde ikke helt på at jeg hadde fått læreplass ett år før jeg var ferdig med grunnskolen. Læreren mente jeg burde satse på mer utdanning.
– Jeg har alltid vært interessert i skog og hogst. Jeg kjøpte min første motorsag da jeg var 9 år og begynte med vedhogst, sier Sindre, som ikke er arvelig påvirket. Faren er fisker og moren jobber på sykehus.
Sindre ble omsider ferdig med skolen og begynte på en fireårig utdannelse med læretid hos Kurt. Han gikk opp som privatist til teorien tilsvarende videregående skole og besto med glans. Sist sommer tok han fagprøven som skogmaskinfører.
– Det er ingen stor forskjell i jobben før og etter, men jeg var stolt da jeg kunne gå opp i maskinen etter fullført fagprøve. Det er fint å ha et papir på hva jeg kan, sier Sindre (20).
– Jeg føler meg veldig fri i denne jobben. Jeg føler at jobben er hobbyen min og er nesten avhengig av å stikke innom for å kjøre maskinen. Jeg liker utfordringen med å hogge med best mulig resultat både i kapping av tømmerstokken og hvordan hogsten utføres i terrenget.
– Det er høyspentlinjer, bekker med sjøørret og turstier, som skal tas hensyn til. Det er himla moro når alt flyter, fra hogst og framkjøring av tømmer til tømmerbilsjåførenes frakt videre. Alle hjelper hverandre og er fleksible, sier Sindre mens han fyller på sagkjedeolje, diesel og fargemerking i aggregatet.
Hogstmaskinen er ny og kostet 4,5 millioner. Mens Sindre hogger, kjører kollegaen Geir Felle tømmeret fram til veien med lassbæreren.
– Jeg er ute av maskinen mange ganger i løpet av en dag. Jeg bruker motorsag der jeg ikke kommer til. Så tar jeg en god pause med kaffe og sju brødskiver midt på dagen.
– Jobben er ikke ensom selv om jeg sitter alene i maskinen. Jeg hører musikk og prater mye med tømmerbilsjåfører og kolleger som sitter i maskiner andre steder. Vi er en gjeng med sladrekjerringer. Vi løser litt verdensproblemer, men ellers blir det mye prat om tømmer og maskiner, forklarer Sindre, mens han går stødig rundt på hogstflaten med tresko.
– Jeg går på tresko overalt hele året. Jeg får mange kommentarer på det, men dette er favorittskoa, avslutter Sindre Øynes Henriksen, som driver med hummerfiske om høsten og skuterkjøring når han klarer å rive seg løs fra hogstmaskinen.